Mamma`r <3 Hverdagstanker fra en vanlig mamma <3
Når jeg får en telefon fra deg kjenner jeg glede…
Jeg er glad for at du ringer, glad  for at du tenker på meg…
Når du sier du savner meg, tror jeg ikke helt på deg, men når du
gjentar og  med litt krass og fortvilt stemme skjønner jeg at du faktisk
mener det <3 Jeg blir glad ! 

Jeg ser i øynene dine…det er kun tiden som har gått. Hvis jeg ser inn i øynene
dine så ser jeg faktisk  fjeset ditt fra du var liten såå tydelig. Det er så rart.
Jeg ser gjennom alle tidene i livet ditt innerst i øyekroken din…for det er fortsatt likt slik
som du var <3 Slik som øyenkroken din var gjennom alle tidene i ditt liv…

Som vordende mamma og en lengsel etter å se deg, kjenne huden og varmen din
mot min kropp gikk jeg svanger. Kvalm og  elendig, men slank av å måtte ofre så
mange timer med oppkast og kvalme, men jeg lengtet… Jeg lengtet etter
å bli mamma`n din <3 Tiden var lang..
var du en gutt eller skulle jeg  kjøpe kjoler til deg…? Var du frisk? ville jeg klare å gi deg en trygg, god og  stabil
oppvekst? Ville jeg  holde deg tørr, mett og frisk? Ville jeg elske deg
slik mammaer gjør? Spørsmålene var mange. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Du lå under mitt hjerte  og fikk  din første trygghet fra mine hjerteslag. <3
Så kom du til verden og jeg  visste at jeg ville gjort alt for deg, til tross
for smerte, som det skal være å sette barn til verden. Smerten blir glemt i de sekundene
 jeg fikk oppleve at du følte trygghet fra meg. Trygghet ved å kjenne mine hjerteslag…
Så kom øyeblikket, da du lå i armene mine <3

Når du gråt av magesmerter og kolikk svettet jeg og  mitt hjerte gråt for deg, selvom 
jeg og ropte inni meg av fortvilelse. Hvordan i all verden skulle jeg kunne hjelpe deg,
gjøre deg smertefri? pleie deg..
Jeg bar deg og vugget deg, jeg  sang for deg mens du satt i sele på magen min, jeg gjorde alt
jeg kunne for at du skulle stoppe å gråte. 

Og…Du ble roligere… <3 Nært hjertet mitt <3 Med stemmen min ,slik du hadde ligget i 9 mnd <3

Når du sov bekymret jeg meg for om du pustet og til stadighet la jeg kinnet til munnen  din
for å vite at  du pustet. Etter timesvis med kolikkgråt, ble jeg jo i tvil da du brått ble stille..

Da du var syk var jeg redd og jeg kunne kjenne det svei inni meg, i redsel for at du ikke skulle
ha det bra. 
Så  kunne du gå, og vips så kunne du løpe og mine øyne fulgte deg hvert eneste sekund. 
Skulle du  komme bort fra meg, skulle du falle å slå deg hardt…?.. men du var smidig.
Du var robust, du kom deg gjennom de fleste hull og med din “spaghettikropp” og
du kunne  gjemme deg overalt..og hjelpes som jeg har lett etter deg.

Så skulle du reise bort med slektninger, jeg var livredd for at de ikke skulle følge like 
nøye med som jeg gjorde , som kjente  dine sekunders  kjapphet, som viste at jeg ikke rakk å 
blunke før du var  borte.
Du klarte deg, du fikk bli med dem, med forbehold om at du fikk  sele
på deg. Jeg  satt  igjen med denne redselen, som mange mammaer
kjenner så godt til, med håp om at de du hadde rundt deg ville  passe på deg . <3

Du begynte på skolen, og  med mange mammaer og pappaer stod jeg gråtkvalt som de,
og synes du var blitt stor. Nå skulle du takle  andre i enda større grad og vise deg  faglig og sosialt.
Du skulle vurderes og måles i  hytt og gevær som de andre barna og  vaksineres uten at
mamma fikk fanget tårene dine. …men du klarte det og… Du klarte deg gjennom  skoleårene.
Alle er ikke like greie mot hverandre verken i barnehage eller på skolen så
som mange flere, fikk du brynet deg på andre og morshjertet måtte igjen blø litt
innimellom.
Da du gikk til bussen og skulle stå å vente var jeg bekymret. Kom du frem til skolen
eller hadde ting skjedd på veien?… Takk o lov, du kom hjem med bussen etter skolen
og mamma kunne igjen lage noe god lunsjmat til deg. Du var trygg !

Så kom  årene med barnebursdager og alt  som hører de årene til. Blir man bedt, blir man ikke,
blir du likt, eller blir du ikke inkludert. Blir du veid opp i forhold til foreldrene dine. 
Ikke minst det siste. Oppførte vi oss godt som foreldre? Gjorde vi nok? Engasjerte vi oss
nok i forhold til “alle andre” foreldre?  Var vi teite? Var vi  strenge nok eller kjærlige nok der det trengtes? 
Var du flau over oss eller stolt ? Ville du få lærere som oppførte seg
, ville de motivere til at du ville lære ?  Ville lærerne ødelegge din
glede ved å gjøre deg redd og usikker, eller  ville du få respekt
for læreren  og  for folk  rundt deg? Var folk god mot deg og ble  det verdsatt at du var
god mot dem? Spørsmålene  ble ikke ferre med årene. Det var 
alltid flere spørsmål enn svar.

Så begynte du på ungdomsskolen. Det ble stillt hardere krav til deg. Vi lærer 
forskjellig og skolen gjør sitt beste  for at du skal få  skoledagen  tilrettelagt for deg og 
andre medelever skal få sine tilpassninger. Du kom deg gjennom dette og… Du klarte deg gjennom
din form for “ild og vann” … Din barndom, som så mange skal være med på å forme.
Minner som skal skapes av tilfeldigheter og opplevelser.
På alle oppvisninger rørte du ved mine følelser. Uansett hva du gjorde så rørte
det ved mitt hjerte. For hver prøve og innlevering du kom hjem med
pratet vi om hvordan, hvorfor, og “resten av alt”. 
Så alle opptredener med skole eller på andre aktiviteter,i  sport eller annet så vi på deg. Med mors
øyne. Alltid stolt og  rørt. Jeg skjulte  selvfølgelig de sterkeste følelsene…
Når du opplevde nederlag
hadde jeg tid til å snakke med deg, og når du var glad kunne jeg glede meg med deg. 
Av alt det jeg hadde, så fikk du det… 

Så skulle du skilles fra de du kjente og begynne på videregående. Nå skulle jeg motivere 
deg til å stå for dine egne valg. Holde motet ditt oppe  når det sviktet. Motivere deg når 
det røynet på. Heie på deg  når du trengte det og ikke minst fortsatt fange tårene dine når dagen 
ble tøffe. <3 Når du ga opp skulle jeg løfte deg opp igjen og når du var sliten kunne
jeg være der for deg og lage god mat til deg. Og ikke minst , når du var syk blødde det
fortsatt i morshjerte.
Skulle vi ringe sykehuset, lege, eller skulle man avvente. Fikk du puste når du hadde kyssesyken
eller burde vi ringe sykehus. Da du endelig sovnet, tok jeg meg i å sjekke om du pustet…Slik 
jeg gjorde da du var baby… <3

..jeg kjente igjen følelsen fra da  du var liten og du gråt, du var syk og forsvarsløs. Du var den gang
avhengig i morshånden min. Så jeg la den på pannen din nå også og du klarte ikke snakke. 
Du var for syk. Det eneste jeg kunne gjøre var å være mamma, jeg kunne stryke deg over pannen…
slik  mammaer gjør… <3

Du ble heldigvis frisk og jeg kunne igjen glede meg. Du var trygg, du var mett og du frøs ikke. <3

Nå er du snart ute av redet og  følelsene mine er de samme for deg barnet mitt. Er du trygg?
Er du mett? og fryser du? Er  folk snille mot deg? Oppfører folk seg bra mot deg?
Blir du avvist eller setter folk pris på at du er god mot dem .. 

Jeg er innom rommet ditt for å hente bankbrikken din.. .. Du har glemt den hjemme
og skal betale en regning… jeg stopper opp og ser rundt meg…
…jeg kjenner plutselig tankene  flyr,… tilbake i tid, og jeg kjenner plutselig duften av baby, 
babyolje, badevannet ditt, barnegrøt,
lyden av kolikkgråt, følelsen av tunge armer av å vugge deg i armene mine etter timesvis
med kolikksmerter, lyden av plastikkbilen din på 
parketten , lattern din når jeg  tullet med deg og følelsen av redsel da du hadde gått en tur ut døra alene…
Det var 4 grader ute og du hadde ikke  annet enn body på deg…du hadde låst opp døra… “nei, stopp!” 
Jeg må tenke på noe annet. 🙂
DU ER SÅ GODT SOM TRYGG NÅ!
Du fryser ikke og du har gode mennesker rundt deg. Hittil har du klart deg ! <3

 Dine største “bekymringer” nå  er, om du krymper  klærne dine i vaskemaskinen eller farger alle
skjortene  mørke med en  svart ny sokk, om du  lager næringsrike middager .
Om du  gjør det godt den siste tiden på videregående.. om du velger en annen retning
enn den du har i planene , om du kommer til å tjene  til livets opphold,
eller om du en gang klarer å gi dine kommende barn Trygghet.
Om de blir mette, om de blir mobbet på skolen, om alle er greie med dem,
om de blir født friske, om de holder seg friske, om du klarer å oppdra de til “godtfolk” , lik alle MINE
bekymringer… Noe  slutter og en ny tid begynner. <3

Det er godt å vite at du setter pris på det du har lært. Godt å vite at du er skikket til å omgås 
andre, at du er godt rustet for den store verden.
Det godt å vite at du har lært forskjell på ditt og mitt, at du er ærlig og at du viser kjærlighet
til andre mennesker istedenfor hat og at du ønsker å stadig lære nye ting. Det er godt å vite at du lærte
å sette pris på det du har fått og de du har rundt deg  i livet ditt. Du har  lærte å engasjere deg
og du har lærte å ta ansvar. 
Du har lært å være enn venn og det har hittil heldigvis godt deg godt! <3

Dette var spørsmål jeg stillte meg  før du ble født. Jeg har fått svar på noen av de, men fortsatt 
er det mange spørsmål og flere blir det  nok. Ikke minst. Det er et sted i mitt hjerte hvor det
alltid er plass til  deg. <3  Et ønske om å alltid prioritere deg (og søster) først. <3

Jeg vil alltid som mor være tilgjengelig for deg og ditt. Om det så er  for vaskeanvisninger,
bekymringer eller gode samtaler. Jeg er takknemlig for å ha fått være en så stor del av deg
og at  jeg har fått lånt  en så stor del av  ditt liv. <3

Nå skal jeg stole på at alle frø er sådd og at du kan høste de selv. <3

Hilsen en  mor med plass for deg i hjerte 🙂

Del dette med venner du vet tenker på barna sine eller daglig bekymrer seg for sine barn. 
Mammaer eller pappaer som er opptatt av sine barn og at det går dem godt 🙂 

VIL DU FØLGE MIN BLOGG PÅ FACEBOOK, TRYKK PÅ DENNE LINKEN,
OG MELD DEG INN I GRUPPA: Susns sang og smurferi. 🙂

#morshjerte #mammaer #mamma #morsfølelse #morogbarn #livsglede #kjærlighettilbarna
#hverdagslykke #hverdagsglede #mammaogpappa #pappa #foreldre #tenåringsmamma #Livet
#mor #barn