Afrika kaller🇬🇭
Kjære Bestemor
Trur du ikke fattern klarte å bli med alikevel du. I siste liten. Med alt som skal ordnes før en slik reise fikk vi jammen til det og. Sammen med alle de andre årsakene til at reisen sto i fare for å bli avlyst gang på gang (…) er det utrolig at vi ble hele dette reisefølget. Maja sin reise hang i en tynn tråd da hun på snowbordtrening klarte å skade seg på bigjumphoppet og måtte hentes av ambulansen.
Den følelsen når telefonen ringer: .. «Hei det er fra Varingskollen…»
Eller når du titter i sidesynet bort på mobilen mens de siste planene til turen gjøres..
Fra mannen min
ordet : ..ambulanse..
- Å nei!! Det er ikke mulig..
Jo, det var det vist. Maja hadde slått seg kraftig i et fall. Smertene i hofte og rygg var uutholdelige og de jobbet på alle måter med å lindre i ambulansen og fortsatte med det på Akurshus universitetssykehus. (Ahus)
Til slutt , dagen etter ble det en nerveblokkade på Maja og på noen timer gikk hun fra å ikke kunne røre seg til å klare å gå litt rundt.
”Yesss!” Tenkte jeg, da er vi på god vei. Jeg følte det enda var umulig å vite om hun ville klare flytur, og med timene som tikket tenkte Jeg at det skal godt gjøres. Kjente tårene presset litt på og mammahjertet gjorde vondt om hun måtte bli igjen hjemme, men Maja hadde ikke tenkt å la denne sjansen skli ut som sand mellom fingrene.
Maja: «Jeg skal til Ghana, ferdig med det»
Meg: HJÆLP!
Hjem fra Ahus etter noen dager, 3 dager igjen til reisa .. går dette i det hele tatt?
Nå vi er her!!
Så langt hjemme fra. Samme veien som du kom. «Snarveien over Sahara» ☺️ Samme veien som du en gang reiste.
Jeg tenker på deg hele tiden, at du reiste fra trygge Norge. Lurer virkelig på hvordan du følte det underveis. Du var jo ikke frisk du heller. Hva du tenkte på, hvordan gikk det, for selv må jeg innrømme at jeg var helt ødelagt i kroppen allerede før vi landet. Bare turen er ikke for MEkropper som min. Maja var ikke stort bedre, på krykker , og fattern.. som ikke er 20 år lenger.. Vi ler godt av oss selv av tanken. Den ene verre enn den andre. Hanne er med og den beste og reisevante hjelpen.
Light and hope jubileum
Vi landet i Accra/Ghana onsdag 20.00 på kvelden med applaus. Da kom tårene.
Nå var det virkelig. Vi er her faktisk.
Det var så rørende og sterkt, å reise, og lande, med halvparten av tankene mine parallelt med din reise for 20 år siden. Småflau og smilende mens tårene bare trillet tørket jeg febrilsk bort den siste sminken som satt på og lo av meg selv.
Så ble vi 3 generasjoner som reiste din rute. 20 år etter at du satte dine føtter på Afrikansk jord. Nå er vi her Bestemor. <3
Kotoka flyplass møtte oss først med desinfisering av fly, oss og ekstra papirer pga Coronavirus. Og fortsatte med Ghanamusikk.. i skrivende stund (lørdag) sitter den låta fortsatt fast i huet mitt… «Welcome .. Welcome to The AirPort ..bla bla..» flirer..
Vi svettet oss gjennom alt som skulle ordnes med våre nye bekjente private sjåfører før vi ankom hotellet.. som absolutt ikke var det jeg ventet .
Hva som hadde skjedd ble et mysterium en god stund.. Greit nok.., Nå skal det hviles.
Ps! Vi ville gå til Accra Mall , i midten av bildet. En av gutta på hotellet mente det bare var å gå over veien. Det gjorde vist alle andre 🤪
Hilsen fra oss i Ghana 🇬🇭
Les også:
Del 2
Del 1 Hun reiste til Afrika og tente Lys og ga håp.
Vil du følge min blogg på Facebook,
TRYKK HER og meld deg inn i gruppen:
Susns sang og smurferi .
Vil du følge meg på Instagram, heter jeg casa_quist
Vil du følge Den norske skolen i Amoanda. Trykk på teksten.