Vi kan se noen av de på tv eller vi hører stadig om de. Ofte omtalt i overskrifter slik:
– Full av livslyst, “idrettsutøver” gir ikke opp!
– Har ikke mistet håpet, nekter å la seg knekke !
– Livsgleden redder han… og bla bla…
Hvem har ikke det? Livsglede..
Jeg føler egentlig at det er mange andre enn de som kommer på tv som fortjener like mye
oppmerksomhet og ros.
Vet du hva? Når du har gått fra å være frisk (med de vanlige hverdagsplagene som
de normale har da) til å “havne” i rullestol som det kalles så “fint” på folkemunne, så gjør det
noe med deg. Hvis ikke det får deg til å tenke positivt eller lete etter det som kan gjøre
deg glad i livet så er det vel kanskje ikke så mye annet som gjør det.
Leser du noen gang :
– Gir opp håpet, gir opp håpet om en gang å kunne gå!
– Kjemper IKKE videre, vil ikke lære seg å mestre!
– Legger seg ned , nekter å tenke positivt!
– Nå går det går på “ræva” med henne…. :))
(ironisk nok…) …nei, jeg har ihvertfall ikke lest mange slike artikler når det
kommer til folk med store lignende type funksjonshemninger. Heller kan det slumse til
at folk som har både ben og armer i behold og går på beina at de kanskje kan antyde
å gi opp… 😉
Det er så mange der ute som også fortjener slik oppmerksomhet som eks
en idrettsutøver / kjendis for den saks skyld får.
Ikke minst, behandleren til disse, kanskje omtalt slik :
“Han har stor forståelse for mine skader og min kropp.” Gjør ALT for meg… blabla..
Ja, hvilken behandler har ikke det når man blir fulgt opp av kameraer
og tv. Du behandler ikke pasienten din halveis eller sånn passe om du blir vist på tv.
Hadde enhver behandler blitt overvåket i sin behandling av pasienter tror jeg det hadde blitt
fart på sakene. Eller visse hadde nok luket seg selv ut… Naturlig nok…
Hadde legene som får kronikere (eksempelvis) inn gjort like mye for pasienten som når det
kom en kjent idrettsutøver eller kjendis av annet slag , hadde kanskje denne kronikeren
fått en like positiv opplevelse av oppfølgingen og den eventuelle behandlingen. Tar jeg feil?
Når en blir “satt” i en situasjon som eksempel å måtte ta i bruk rullestol, ser du automatisk
flere i samme situasjon. (og bra er det) En kan plutselig se en helt annen verden fra dette “ståstedet.”
Alle de menneskene man møter som alle kan gi en et lite hint om hva de har gjort for å takle
sin hverdag og dermed kan gi deg et puff videre. Hvis ingen inspirerer deg er det overaskende.
Kanskje hvis en ikke hadde kommet i denne situasjonen ville en kanskje aldri tatt kontakt
med noen i denne situasjonen. Eller tilfeldigvis møtt dem heller…
Sikkert noen som får sponset deler av de dyre forsøk på gode behandlinger av sponsorer
også. JA TAKK! ! Jeg lover å sette pris på om noen fyllte opp en behandlingspott til meg. En pott
jeg kunne brukt til privat spesialist, massør, offentlig og alternativ behandling… Tror flere ville satt
pris på det 😉
Folk som lukeparkerer en stor kassebil på et “frimerke” bare ved å styre “kjerra” med munnen
for å ta et eksempel. Ja, det får ihvertfall meg til å tenke at: JEG KAN ! Han / hun / de har
sikkert hadd uendelig med umot, ..ja, og MOT for de er ikke knekt. Hadde denne personen
gitt opp hadde han / hun aldri lært dette.
Det er og mange som kan uttrykke: “…men du er jo så positiv… ” Til en positiv person med funksjonshemn.
Ja, hvorfor ikke være det. Man bruker vel mer energi på å være negativ… En har jo faktisk
kommet i denne situasjonen, hvor hverdagen er snudd på hodet, enten i løpet av kort tid
eller en alltid har hatt det slik. En er jo tvunget faktisk å finne andre måter å mestre på.
Tvunget å være kreativ. Tvunget å ikke gi opp, eller å tenke positivt.
Hvis en ikke lærer å finne sin egen lykke så har en jo gitt opp. Med andre ord. Helt, i sin
egen hverdag !
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke kjenner en eneste person verken
i rullestol eller med andre større funksjonshemninger som har gitt opp. (Bare han i filmen
“Kunsten å tenke negativt” … BTW veldig kul foresten… :)) )
Eller som ikke kjemper seg gjennom hverdager som en HELT ! All ære til deg som sliter.
Til deg som har taklet omveltninger i din hverdag.
Det hender jeg møter folk som sier: “Jeg har en lav smerteterskel jeg…” eller,
“Jeg er litt sånn gi-opptype jeg… ” eller “Jeg tror jeg hadde gitt opp jeg”…. 🙂 NOT !! Feil…
det er Ikke mange som sier det… Vi syns jo “liksom” vi er sterkere enn alle andre… 😉
Til slutt, takk til programmet:
På tur med Lars Monsen. Det var nok mange friske folk og folk med ulike funksjonshemninger som
gråt da denne flotte, sterke gjengen nådde toppen.
Det er såå bra at flere får vise seg! Flere får se hvordan det kan være å leve med funksjonshemninger.
Selv synes jeg det til tider kunne bli litt “tøft” å se hvordan de kjempet. Med smil om munnen til
besvimelsen tok noen. Jeg kjenner meg absolutt igjen. 🙂 Smiiil…
Heia alle de som aldri blir vist på TV. De som ikke mange har sett, men som har kjempet
sine hverdagskamper som hverdagshelt 🙂
BTW. Under kategorien “Husmorsmurferier” /til venstre) finner du galskapen og humorbloggene.
Jeg vet det er noen “gæmlisser” der ute som sier de ikke finner tilbake til de.
Derfor slenger jeg det med her. Hurra for gæmlisser
på nett !! 🙂
